Dag 2 - Vandring langs kysten på Alcúdia-halvøya
Allerede da vi våknet, kjente vi at dette skulle bli en varm dag. Vi hadde sørget for vann til turen hjemmefra (jeg hadde pakket det i kofferten min, og mamma hadde kjøpt på flyplassen) siden velkomstmøtet vårt startet klokken 9, og vi ville ikke ha tid til å finne en dagligvarebutikk før det. Det betydde også at vi hadde pakket med snacks hjemmefra. Så da vi møtte opp i resepsjonen klokken 9, var vi klare til å dra. Etter velkomstmøtet ble vi kjørt direkte til starten av stien. Vi ble satt av på en parkeringsplass hvor sjåføren vår, Ricardo, pekte oss i riktig retning av fjellene.
Allerede innen den første kilometeren var det mulig å ta det første valget på turen. En kort tur til Mirado Penya des Migdia, hvor det står en gammel kanon foran en imponerende utsikt. Det er imidlertid en tur du ikke bør gå hvis du har høydeskrekk, siden stiene er smale og det går bratt ned mot havet. Vi bestemte oss derfor for ikke å gå dit, men heller gå ned til stranden Coll Baix senere på ruten.
Før vi begynte å gå, informerte Ricardo oss om at dagen i dag ville være den tøffeste dagen på turen. Man måtte få bena i gang, sa han. Turen var virkelig tøff med mye opp og ned på ujevne stier, flere steder der jeg måtte sette meg ned for å klatre videre forsiktig. Det var ikke noe problem, men det gjor meg ekstra glad for vandrestøvlene mine. Til gjengjeld blir du hele tiden belønnet med fantastiske utsikter over fjellene og kysten.
Turen ned til stranden Coll Baix er krevende. Veldig krevende, noe du også blir advart om i guideboken. Da vi var nesten nede ved stranden, kom vi til et parti med klipper som man måtte klatre over. Her valgte vi dessverre å stoppe den delen av turen og snu. Delvis fordi mamma følte seg usikker og delvis fordi jeg, med mine korte ben (159 cm høy), var nervøs for at jeg ikke ville klare å klatre opp igjen når vi skulle tilbake. Dette er noe du bør vurdere om du ønsker å gå dit. Turen opp igjen var tung - spesielt på grunn av den intense varmen, som nærmet seg 36 grader.
Turen var SÅ vakker med de rå, rødlige fjellene, det blå, blå vannet og de svingete stiene. Men den var også tøff, og da vi nærmet oss hotellet, et bad og en dukkert i bassenget, var vi begge enige om at Ricardo hadde rett. Bena måtte få en sjanse til å varmes opp, og det gjorde de også.