I sommeren 2021 sendte vi bloggeren Marlene Bak Cohr på fottur i Østerrike med sin mann og søn. Det kom der denne fine reportasje ut av. Se alle de fine bilder!
Kubjellene klinger rundt oss og markblomstene står i full blomst. Vi er ikke mer enn noen timer inn i vår første vandredag, og vi føler oss allerede i ett med naturen og alpestemningen. Dagens fottur startet i Strobl ved Wolfgangsee, og vi befinner oss nå et sted på Sparberrundweg, som går rundt fjellet Sparber.
I tillegg til å by på vakker utsikt og autentisk alpeidyll, startet ruten med å ta oss forbi Gasthof Kleefeld Wildtier Park. Her kunne vår snart to år gamle sønn komme seg ut av bærestolen og hilse på geiter, kaniner og rådyr. Siden Kleefeld ikke ligger mange kilometer inn på ruten, valgte vi å bare ta en kort pause, selv om en kopp kaffe eller annen forfriskning i restauranten nok hadde vært fint.
Uansett, vi valgte å gå videre, noe som bringer meg tilbake til kubjellene og markblomstene. Etter å ha gått en stund forbi gressenger, gamle setre og i sårt tiltrengt skygge i skogen, kommer vi til et vakkert engområde med alpekuer og nydelige villblomster som smykker den grønne engen med lilla prikker. Fjellene reiser seg rundt oss, og et øyeblikk glemmer vi å tenke på høydemeterne vi skal bestige i den stekende sommervarmen.
Men videre må vi – vi har nemlig allerede gått feil og har dermed fått 5 km ekstra på dagens etappe. Vi overså nemlig et egentlig ganske tydelig skilt. Slik kan det gå når omgivelsene er distraherende vakre. For det var ikke engang sønnen vår som distraherte oss, selv om det også godt kunne vært tilfelle. Han snorksov nemlig i bærestolen, noe som vanligvis betyr at vi øker tempoet slik at vi kan få unnagjort noen uforstyrrede kilometer.
Etter det ekstremt vakre og idylliske engområdet begynner stigningen, som nok egentlig er lett til moderat. Men den føltes tung ut i den trykkende sommervarmen. Vi plukker noen villbringebær, til stor begeistring for veslemann i bærestolen. Og da landskapet både flater ut og brer seg, vil han ned for å gå selv. De fleste steder er stien lett og fremkommelig slik at det er greit å gå selv for et par to år gamle føtter. Vi nyter å vandre gjennom det vakre landskapet med alpekyrne rundt oss. Vi stopper også opp og hilser på en flokk hester.
Snart beveger stien seg ned gjennom skogen, og vi kommer nærmere og nærmere Wolfgangsee. Vi fortsetter til Abersee og tar fergen tilbake til koselige St. Wolfgang, hvor vi overnatter på Hotel Gasthof Weisser Bär.
Smilene er store hos toåringen vår når vi neste morgen sitter i heisen som tar oss fra St. Gilgen til toppen av fjellet Zwölferhorn. Herfra blir vi imponert over en utrolig vakker 360 graders utsikt med Wolfgangsee på den ene siden og de både frodige og barske fjellene på den andre. Jeg er en stor fan av å bli fraktet opp på fjellet av en heis. På den måten slipper man noen harde og tidkrevende høydemeter og får mulighet til å bruke mer tid på å vandre oppe i høyden. Spesielt når man bærer 15 kilo på ryggen i form av en toåring.
Det er mange mennesker på toppen av Zwölferhorn. De fleste er slett ikke kledd for å gå på tur, og ganske riktig tynnes menneskemengden raskt ut når vi beveger oss videre langs fjellryggen, hvor vi følger Panorama Loop Trail. Landskapet er som tatt ut av The Sound of Music – en stor klisjé, men på den annen side er ingen i tvil om hva jeg mener med det. Det er innbegrepet av de østerrikske Alpene med de bølgende grønne åsene og de majestetiske fjellene som reiser seg i horisonten.
Jeg er også veldig spent når vi beveger oss videre i det vakre landskapet. Dagens endepunkt er nemlig en fjellhytte. Fra mine andre turer til blant annet Dolomittene og Tatrafjellene vet jeg at fjellhytter kan være noe helt spesielt. Og det er én ting å stikke innom en fjellhytte på en dagstur for å spise lunsj – som også er en luksus alle bør unne seg – men det er noe helt annet å overnatte. Det å gå til sengs og våkne opp neste morgen midt i fjellheimen. Opplevelsen av hvordan landskapets uttrykk endrer seg i takt med lyset og solens gang på himmelen.
Etter en tøff siste etappe som går bratt oppover gjennom skogen (en alternativ – og lettere – rute finnes også), blir jeg derfor positivt overrasket når vi omsider står foran Genneralm og Reithütte. Hytta ligger mellom fjellene og har fantastisk utsikt. Genneralm huser flere hytter som er spredt ut over det grønne bølgende landskapet. Reithütte ligger helt bakerst og har derfor fordelen av en helt uforstyrret utsikt over dalen og fjellene som reiser seg i horisonten.
Været har klarnet opp, og regnet vi befant oss i tidligere har gradvis drevet bort. Så selv om vi er slitne og sultne, lar vi sønnen vår leke litt på den fine lekeplassen som hører til hytta. Sandkassen er fylt med traktorer og lastebiler, til stor glede for en to år gammel gutt. Det tar imidlertid ikke lang tid før vi trekker oss tilbake til hytta. I den koselige lille stuen får vi servert den lokale retten kasnockn, som mest av alt minner om en kremet pastarett krydret med hvitløk. Vi får en stor panne på deling, og så er det bare å spise i vei med gaffelen.
Rundt oss sitter tre andre familier med samme rett foran seg. Atmosfæren er autentisk, kanskje til og med familiær. Til dessert bestiller vi den lokale spesialiteten profesen, som smaker herlig og legger en solid topp på hovedretten. Hvis det er noe man blir sulten av, så er det å gå på fottur hele dagen. Profesen minner litt om en slags arme riddere med syltetøy i midten og drysset med melis. Ut fra folks tallerkener å dømme, er desserten godt likt av alle i hytta!
Etter middag går vi inn på rommet vårt. Det er koselig, spartansk og akkurat slik det bør være når man befinner seg i en hytte i de østerrikske fjellene. Vi har et rom med en seng som går fra vegg til vegg, så det er god plass til oss alle tre. Vi legger yngstemann og setter oss ned i stua med babymonitoren for å sitte og lese litt. Noen av de andre gjestene spiller spill eller løser kryssord. Selv hyttas eiere sitter og hygger seg med et glass vin etter jobb og prater med noen av gjestene. Engelsken deres er begrenset, men med fakter og gester får man utvekslet noen ord.
Neste dag har vi hviledag, selv om det også er mulig å dra på turer i området. Hadde vi vært her uten barn, hadde vi nok gått opp på en av fjelltoppene i området. I stedet velger vi å tilbringe dagen med hygge og lek. På Reithütte er det lekeplass, geiter, kyr og hester. Kaninene Blacky og Flocke er spesielt populære.
Ved lunsjtid drar vi til den nærliggende hytta Posch'n Hütte, hvor det er en ny lekeplass og en ny meny å utforske. Resten av dagen tilbringer vi med en god bok og utelek i det deilige solskinnet. Sønnen vår tar en god og lang middagslur – enda en god grunn til å ta en hviledag, for middagslurene i bærestolen blir ikke like lange. Det er derfor litt søvn å ta igjen for familiens yngstemann.
Neste dag pakker vi tingene våre etter frokost og tar farvel og sier på gjensyn til vertskapet på hytta. Nå går turen videre mot Postalm og Huberhütte. Vi starter med å gå nedover gjennom skogen, som senere fører oss inn i en idyllisk dal med setre og beitende kyr. Stien er lett fremkommelig. Vi har valgt å gå den lette ruten uten særlig mange høydemeter. Alternativt er det også mulig å ta "toppruten", som har færre kilometer, men til gjengjeld mange flere høydemeter. Tidsmessig er det omtrent hipp som happ, men vi antar at den lengre og flatere ruten passer bedre for en familie med en 2-åring. Vi hører også fra noen av de andre at toppruten er imponerende vakker, men også tøff og med vandring langs bratte fjellrygger.
Omsider kommer vi til dalen, og ruten går langs en brusende elv mellom imponerende fjellvegger. Et godt stykke går stien langs en vanlig skogsvei, vi møter bare syklister på veien. Snart kommer vi gjennom enda en dal med beitende kuer og alpehytter spredt omkring i landskapet. Et skilt peker oss i retning Huberhütte, og viser at vi ikke har så langt igjen å gå før vi er fremme. Jeg drømmer allerede om en kald Coca cola, for det er en stekende varm dag og solen skinner fra en nesten skyfri himmel. Det er på ingen måte meningen å klage – heller sol og varme enn kraftig regn, som jo like godt kan inntreffe på et blunk når man er i fjellet.
Huberhütte ligger virkelig vakkert til. Usedvanlig vakkert. Fra hytta er det utsikt over Salzkammergut-fjellene, som ved solnedgang byr på et prakteksempel av fenomenet blå time. Hytta ligger for seg selv uten naboer, men i gangavstand til andre hytter. Vi benytter oss av dette neste dag, når vi har "fridag". Mens andre besøkende på hytta utforsker de nærliggende fjelltoppene og turstiene, holder vi oss i nærområdet.
Ved lunsjtid går vi ned til Rosserhütte, som har lekeplass og hønsegård. Det er noe yngstemann i familien setter pris på. Mens det lekes i sandkassen, koser de voksne seg med en kopp kaffe i fred og ro. Senere spiser vi lunsj på Rosserhütte og går deretter tilbake til Huberhütte slik at veslemann (og mamma) kan ta seg en ettermiddagslur.
På ettermiddagen gleder vi oss til å spise kake, for vi har fått kuponger for tre stykker apfelstrudel på Stroblerhütte – ca. 20 minutters gange fra Huberhütte. Hytta ligger koselig til mellom beitende kyr i kupert landskap. Jeg kan anbefale å spise middag på Stroblerhütte, som har en meny som inneholder mer enn bare supper, dumplings og pølser. Vi har imidlertid allerede bestilt wienerschnitzel i Huberhütte, så vi spiser bare kake og nyter en kopp kaffe på den koselige terrassen.
Kvelden byr på voldsomt regnvær, så vi holder oss innendørs og legger oss tidlig. "Vår siste natt i fjellet," tenker jeg før jeg lukker øynene og sovner.
Det er da også litt vemodig når vi neste dag tar farvel med Huberhütte og den hyggelige verten, som mest av alt ser ut som en gammel hippie som har blitt værende i fjellet siden 70-tallet. Veldig autentisk og hyggelig. Sønnen min har blitt så glad i hytta at han sier «Hüberhütte» hele tiden – og faktisk hver gang vi ser noe som ligner på en hytte.
Vi vinker farvel til hytta og begir oss ut på den siste vandredagen. Skyene feier inn over fjellene, og på en eller annen måte matcher stemningen ganske godt tristheten vi føler når vi tar fatt på den siste vandredagen for denne gang. Kvelden før hadde jeg egentlig planlagt en solnedgangstur til Postalm Kapelle, men det voldsomme regnet satte en stopper for det. I stedet tar vi en liten tur bort til fjellkapellet på dagens fottur, noe som bare er en veldig liten omvei. Men for en magi som omgir det lille kapellet. De lavthengende skyene og hestene som beiter rundt kapellet gjør det hele til en helt spesiell opplevelse.
Det tar imidlertid ikke lang tid før skyene henger så tungt over oss at vi ikke kan se mange meter foran oss når vi begir oss videre. Turen ned til Wolfgangsee er derfor ikke noe å skrive hjem om. På den annen side går det raskt å komme seg ned fra fjellet, da vi ikke hele tiden stopper for å se på den sannsynligvis vakre utsikten. Først når vi kommer under skyene, begynner vi å skimte Wolfgangsee.
Like etter middag kommer vi til Abersee. Derfra tar vi fergen til Wolfgangsee. Her skal vi igjen bo en natt på Hotel Gasthof Weisser Bär. Det føles godt ut å sjekke inn og kaste seg på sengen på det romslige hotellrommet vårt. Vi har nemlig unnagjort dagens vandring uten pauser. Dels på grunn av tåke og regn, dels fordi 2-åringen vår har slått ny rekord ved å sove nesten hele veien i bærestolen.
Vi tar med oss mange gode minner og fornyet vandre-selvtillit hjem til Danmark. Det kan selvfølgelig være en utfordring å dra på fottur med en 2-åring. Men vandreferier hvor bagasjen transporteres og hvor fjellhyttene er utstyrt med lekeplass er en utmerket løsning. På den måten kan hele familien ha utbytte av turen. Jeg nyter i hvert fall å kunne nyte fjellandskap mens sønnen min morer seg med god lek.