Reisedagbok fra Caminoen - Fra Porto til Santiago del Compostela

 

Billund, 23. september 2023
Kjære dagbok
På vei til første skoledag i Porto i Camino-klassen min. Tankene flyr, og snart gjør jeg det også.
Jeg lurer på hvem mine nye klassekamerater blir, hvem jeg skal tilbringe de neste fjorten dagene på vandring sammen med?
Ukjent terreng, ukjente utfordringer og ukjente mennesker.
«Skolesekken» er pakket - jeg lurer på om jeg har de riktige tingene. Beskyttelsen skal være på topp, plaster, compeed, desinfeksjonsspray, det siste og kanskje viktigste har jeg nettopp kjøpt i flyplassens shoppingmekka. Den uunnværlige hudbeskyttelsen - og nei, det er ikke kondomer, men solkrem med høy faktor og aftersun. Man kan jo håpe på litt sol, selv om høsten er rett rundt hjørnet.

Jeg lurer på om Poul og Lone kommer til å være i samme klasse som meg - det får tiden vise. På samme måte som mine to apper på I-phone forhåpentligvis også vil gjøre det i løpet av de neste 14 dagene og ca. 300 km under åpen himmel langs Nord-Portugals forblåste kyster og det forhåpentligvis vakre landskapet i Nordvest-Spania mot mitt endelige mål, Santiago de Compostela.
Sommerfuglene i magen flyr lystig rundt og får meg til å innse at jeg er litt utenfor min normale komfortsone.
Jeg lurer på hva jeg kommer til å lære? Eller som avdøde Eddie Skoller sang: «Hva har du lært på skolen i dag, min kjære lille gutt?»
Farvel, og på gjensyn i trygge omgivelser, et trygt hjem og min elskede Helle.

Note 1:
Utgangspunktet Porto og Portugal er valgt fordi jeg, sammen med min kone Helle, min søster Birte og svoger Niels, har hatt noen uforglemmelige ferier og reist rundt i andre deler av dette landet, som ligger mitt hjerte svært nær (med hovedvekt på Douro-dalen som mitt absolutte favorittreisemål).
favorittdestinasjon).

Merknad 2:
Den første lærdommen på denne turen er at det ikke bare er DSB som ikke kjører i tide...! Men samme det,
venting er i det minste kjent terreng for meg. Ryan-busser - som Ryan-air heter på slang hjemme - er også i stand til å levere litt ekstra tid på reisen, og jeg har god tid de neste 14 dagene.

 

A Guarda, 28.0G.2023 (Dagens totale kilometerstand: 23,G5 - 28,117 skritt)
Fordom nummer 1 ble brutt i dag - beklager Jan og Rie. Hvordan kunne jeg forveksle dere med et pensjonert lærerpar med sokker i sandalene og Fjällräv på ryggen. Hvordan kunne jeg forveksle dere med Poul og Lone?
Men - som min kone Helle har lært meg: «Energien går dit fokuset flyter». Jeg var ivrig etter å oppfylle min fordom nummer én da jeg så dere. Kanskje møter jeg det pensjonerte lærerparet senere på turen - hvem vet.

Og dagen startet til og med med at du ga meg en livbøye i morgengave før dagens fottur begynte. En livredder som jeg virkelig trengte 6 timer senere i A Guarda, da jeg møtte Sara (tyskeren som elsker å løse problemer) igjen på torget ved hotellet mitt.
Hun spurte: «Hast du mein Nummer gehabt bei SMS?» I tillegg møtte jeg Sara i lobbyen på hotellet i morges, der hun spurte om hun kunne kontakte meg på Facebook. Jeg kunne med god samvittighet fortelle henne at jeg ikke er på sosiale medier. Så spurte hun rett og slett om hun kunne få telefonnummeret mitt, slik at hun kunne sende meg en tekstmelding med nummeret sitt så vi kunne gå ut og spise middag sammen senere på turen. Det var da 6 timer senere på torget at denne invitasjonen kom - og da tok jeg opp livlinen som jeg hadde fått av deg, Jan og Rie. «Das kann ich leider nicht, Ich muss mit zwei anderen dänen heute abend essen».
Svaret ble mottatt med en enkel tilføyelse: «Bis später dan». Ja, vi får se om jeg unngår eller tar mot til meg for å takke ja til en invitasjon senere på reisen.

«Farvel min elskede - farvel» (Demis Roussos, 1973)

Med flybåt til Spania

De som kjenner meg godt, vet at jeg har forelsket meg på nesten samme måte som jeg forelsket meg i Helle da jeg ble «forført» av henne via transaksjonsanalyse i 1987 - kjærlighet ved første blikk. På samme måte forelsket jeg meg i Portugal på vår første tur for over 15 år siden sammen med Helle, min søster og svoger, Birte og Niels.

Dette landet har så mye skjønnhet at man nesten får lyst til å kalle det en «vakker jomfru». Så uberørt står dere, så vakre og ydmyke er dere alltid. Så mye ønske om å se dere igjen.... Nok en gang har jeg bare fått bekreftet at du har så mye å by på, og denne gangen til fots, noe som gjorde opplevelsen enda mer intens og autentisk.
Det var ikke lett å forlate deg i dag etter den beste dagen på turen min i går, med unntak av en telefonsamtale på slutten av dagen. Farvel, min kjære, farvel, vi ses igjen.
 

MEN, hvis du skal gjøre din entré i Spania, kan du like gjerne gjøre det med stil over elven Minho, som renner ut i Nord-Atlanteren mellom Portugal og Spania.
Fergen seiler ikke for øyeblikket, ettersom det ikke er nok vann i elven til at fergen kan seile. Men det er det for noen små, raske og nesten luftbårne (det var i hvert fall slik det føltes) vanndrosjer. Det som kunne ha tatt 20 minutter med ferge, tok bare 5 minutter da kapteinen på flybåten ga gass.

Med vindblåst hår (å nei, jeg har ikke noe av det), men med masse havsalt i øyne og ører, kom vi oss med stil ned til elvebredden i A Pasaxe, de 4-5 kilometerne til A Guarda. Og rett rundt hjørnet, til venstre for elvebredden langs kysten og rundt en spiss, ventet turens mest spektakulære utsikt så langt. Det ble en omvei til A Guarda, men noen ganger er omveien verdt det, og utsikten desto større.
Det finnes ikke ord for å beskrive denne kyststrekningen, men bølgene var flere etasjer høye, landskapet rått og vilt, med ville og beitende hester som man trygt kunne komme veldig nær - de var ikke så ville likevel. Fordøyelsen av dette synet var enorm, og på denne turen var alle følelser i spill, både de visuelle, men også de emosjonelle.

Det var på denne turen jeg hadde energi til å bearbeide og tenke på den triste beskjeden jeg fikk i går da jeg fikk en telefon hjemmefra. Det var min styreleder i selskapet vårt, Knud den store, som ringte. Knud er en stor mann, både av vekst, men også av ånd. Knud er vakt, og som han sier: «En gang vakt - alltid vakt». Knud har vært min formann, en nær venn og en sterk farsfigur som støtter, veileder og alltid er med meg på veien. Og Knud er noe vi holder fast ved - vi ser oss ikke tilbake - og jeg ser frem til den tiden vi fortsatt har sammen og utfører små mirakler i Slagelse Boligselskab.
Ikke la denne forbannede sykdommen ta fra deg livslysten, for du er både stor og sterk.

Jeg mistet min egen far altfor tidlig da han bare var 54 år til den samme forbannede sykdommen, men han har alltid vært i mitt hjerte, vært min mentor og inspirasjonskilde i mitt liv, arbeidsliv og fritidsliv - og han er i aller høyeste grad med på denne reisen i mitt hjerte. Han ga meg troen på at jeg kunne gjøre mye mer enn jeg trodde jeg kunne - og det har fulgt meg gjennom livet siden den gang.

Baiona, 30.0G.2023 (Dagens totale antall kilometer: 21,83 - 26 204 skritt)
«Han er satanist», sa hun. Jeg spurte: «Whaaat?» «Elon er satanist», sa hun igjen. «Han er bare en marionett, den
laveste av de laveste i pyramiden av satanister». Det var sterke saker. Slik endte dagen min i går, i en stort sett hyggelig samtale med to
middelaldrende flyvertinner fra Vancouver over et kaldt glass hvitvin med utsikt til solnedgangen over Atlanterhavet.
Alt var fredelig og idyllisk i samtalen vår ved bassengkanten på Hotel Glasgow. Jeg kunne ha spøkt med at en av dem, Lisa, hadde anbefalt meg å studere en professor som var utestengt fra alle universiteter i Canada på grunn av sine meninger og kontroversielle uttalelser på X (tidligere Twitter).

Jeg tror jeg også hadde hørt ordet konspirasjonsteori i ordstrømmen hennes. Jeg hadde kanskje luktet lunta om hvor hennes sympatier og meninger lå, men var likevel helt uforberedt på hva en uskyldig samtale om hva jeg som enslig mann fikk turen og tiden til å gå med på når jeg ikke var på tur. Jeg svarte uskyldig: «Å lese og skrive». Og det første spørsmålet var helt ufarlig. «Hva skriver du på». Det korte svaret: «En bok - dagboken min».
dagbok». Men det neste spørsmålet viste seg å være mindre ufarlig: «Hva leser du?». Og her kom den utløsende faktoren for vulkanutbruddet
utbruddet, der jeg nesten kunne kjenne de tektoniske platene under meg forskyve seg og riste jorden og solsengen med et mindre jordskjelv. «En biografi om Elon Musk».

«Han er satanist», nesten ropte hun, og jeg skjønte at det ikke var noen spøk. Likevel prøvde jeg både en og to ganger å se om det fantes en formildende tilnærming til utsagnet. Først den umiddelbare: «Whaaat», og svaret ble enda tydeligere både i styrke og kroppsspråk: ‘Elon er satanist’. Så med forsøket på den forsonende versjonen - naiv som jeg var: «Han er interessant, kanskje den mektigste og kan kanskje også være farlig, med tanke på hans kontroll over satellitter osv.».
Og om det ikke satt fast på lystavlen min, så gjorde det det nå: «Han er bare en marionett på en snor, den laveste mannen i pyramiden av satanister som kontrollerer denne verden».

Jeg reiste meg, så inn i solbrillene hennes (solen hadde gått ned ...) og sa «Du har din måte å se livet på, jeg har min. Takk for at du holder meg med selskap, og ha en fin kveld og en fin Camino».

Det gjorde et helvetes inntrykk. Men det var jo også et av målene mine med turen: Å utforske og være nysgjerrig på andre mennesker og deres
perspektiv på livet og turen - uten å komme for nær, for jeg måtte passe på meg selv.... Her ble jeg utfordret. Pokker så bra at jeg ikke gikk i
klasse med henne.

Og i morges tok jeg på meg sprintstøvlene. Turens korteste strekning i sikte, anslått til mellom 12 - 13 kilometer og drøyt 300
høydemeter. Farvel Oia, farvel du farlige kvinne som jeg ikke trenger å møte igjen på min vei.

Vel fremme i Baiona - på det som for meg var turens raskeste kilometertid (og for øvrig 15 kilometer og ikke 12-13, som det sto i reiseboken), møtte jeg et syn som fikk meg til å åpne øynene, tørke svetten av pannen og spørre: «Unnskyld meg, kan jeg ta et bilde av dere». Fire superskjønne, unge og utrolig velkledde kvinner stilte opp til portrettfotografering og sa: «Selvfølgelig kan du det». Med bildet i esken spurte jeg: «Du ser fantastisk ut, er det noen spesiell anledning i dag?» «Ja, vi er på vei til et bryllup», sa de.

Det var jo helt logisk, og så tenkte jeg i mitt stille sinn. Hvor lite vi ofte gjør ut av oss selv ved spesielle anledninger i Danmark. Vi dukker kanskje opp i et par jeans, en polo, et par snickers og kanskje en jakke til et bryllup. Her er det stil, stolthet, masse farger, kjoler, høye hæler, dresser og pingviner over hele byen - det må ha vært et veldig stort bryllup de skulle i. Jeg må si at det var den vakreste velkomstkomiteen jeg kunne ønske meg i Baiona.
Læring: Hvis du ikke spør, får du verken svar eller vakre bilder og minner å ta med deg hjem. Og hvis du spør, er det verste som kan skje sannsynligvis et nei. Jeg var heldig i dag. Om det var flaks, gode bein eller bare ren og skjær stahet som gjorde at jeg fullførte dagens etappe på «rekordtid», skal jeg la være usagt. Det skal jeg la være usagt. Men én ting som jeg innså i dag, var

Læring: Noen sier at de tykke kan svette og de tynne kan stønne. Jeg innså at jeg må gå under betegnelsen «skinny fat». På dagens stigninger i 30 graders varme svettet jeg som en whippet og stønnet som en middelaldrende mann i dårlig form med kronisk bronkitt. Og ja, jeg er middelaldrende, men jeg er ikke feit, og jeg lider heller ikke av bronkitt eller løper rundt med en pisk i hånden. Jeg er bare «skinny fat» - den beste eller kanskje den verste av begge verdener....

Det siste jeg lærte på denne vakre sensommerdagen i Baiona, var at det er god plass på strendene, som ligger vakkert til midt i bukten og byen. Bare 200 meter fra hotellet mitt. Det er mye plass. Helt frem til klokken 16.00 og utover. Da ble stranden virkelig invadert av massevis av spanske familier med stoler, parasoller, solsenger, tepper, leker til barna og alt annet som hører til en koselig ettermiddag/kveld på stranden. «Vamos a la Playa» (Righeira 1983) er det jeg sier. Og så dro jeg hjem.

PS: Etter en kveld i Baiona, en lørdagskveld, kan man ikke unngå å bli full! Full av livet, full av en perle her i Nordvest-Spania, og kanskje litt full av god rødvin fra «min» tapasbar like ved hotellet.
God natt måne, god natt stjerne - vi ses igjen i det fjerne.

Vigo, 01.10.2023 (Totalt antall kilometer: 35,74 - 43 074 trappetrinn)
Kongeetappen - kyllinger og fjellgeiter.
Alt, jeg sier deg, ALT var lagt til rette for dagens kongeetappe på Caminoen. Hvis det var én ting som var sikkert, var det at jeg ikke ville måtte gå på kompromiss med
proviant og utstyr. Så hva gjorde jeg? Jeg kjøpte dobbelt så mye energisnacks, energigelé og elektrolyttdrikk. Dobbelt opp med t-skjorter og frukt - og så var jeg klar.

Etappen var estimert til drøyt 25 kilometer med anslagsvis 700 høydemeter på ruten i en temperatur på mellom 18 og 28 grader. Familien hadde ankommet allerede dagen før
Dagen før med hevet pekefinger. Ta det med ro Arne, så jeg gjorde mitt beste for å memorere det i hjernen, og jeg kan allerede
avsløre allerede nå at det bare varte i ca. 800 meter, og da var jeg allerede lei.

En del av forberedelsene var også å dra tidlig, noe som betydde at jeg dro ca. 30 minutter tidligere enn normalt, jeg dro kl. 08.00. Da var det mindre stekende sol å steke i på bakkene/fjellene som lå foran. Det angret jeg ikke på, for det var her jeg fikk dagens første lærdom og positive overraskelser.
For det første var det magisk å se solen stå opp over Baiano-bukten, men like magisk var opplevelsen av å forlate Baiano i hyllest til fansen.
Baiano i feiring og fanfare. Jeg er 100 % sikker på at alle hønsene, som også nettopp hadde stått opp, på vei ut av byen, sendte meg noen hanegal og en fanfare ved soloppgang som jeg bare kunne være glad for.

Omtrent 10 kilometer ut på turen fortalte rutebeskrivelsen min at vi skulle klatre i lang tid, så det kan du definitivt føle. Men det gode var at dette var myke og lange bakker med en stigning på 7-8 %. Akkurat nok til å holde tempoet høyt - trodde jeg i hvert fall!
Da jeg nesten var lullet i transe av det vakre landskapet, det konstante tempoet og de virkelig gode beina på den åttende dagen av «treningsleiren» min
«treningsleiren», kom de små ‘svarte’ bakkene og hårnålssvingene med stigninger på 16-20 %. Så kom tanken på den fysiske følelsen av å være tynn igjen ???? - svette og stønn i overflod.

Og symbolsk nok, hva møtte jeg på toppen av dette fjellet? 2 fjellgeiter som stille, rolig og monotont gumlet på trær og andre godsaker som ble servert dem. Jeg tok et bilde av dem og tenkte - jeg var en dyktig fjellgeit i dag med diamanter i pinnene mine.

Til tross for bakker og fjell var beina likevel ganske gode. Utsikten over Vigo-bukten var mindre bra. Det lå et tykt tåke- eller skydekke over hele bukten. Så det fantastiske synet som reiseboken hadde fortalt meg at jeg skulle glede meg til, må vente til en annen gang, hvis det blir en.
På vei nedover mot Vigo ga jeg virkelig gass. Så mye at da jeg passerte et nederlandsk par jeg snakket med under lunsjen i går - takket jeg nei til en invitasjon til en kopp kaffe.
Jeg takket nei til en invitasjon til en kaffe. Det var ingen måte å stoppe de beina på, og som tidligere skrevet - pauser er ikke min greie. Jeg fløy til Vigo.
En totalt uinteressant tur gjennom fabrikkområder, trafikkerte veier, trafikklys og trafikkork. Her møtte vi en storby for første gang siden Porto.

Forbi Celta Vigos flotte fotballstadion, som for en fotballgalning som meg brakte et smil om munnen, og vi tok også bilder mens vi passerte. Jeg lurte på om de skulle spille hjemme i dag/kveld, tenkte jeg. Ville jeg kunne få tak i en billett? Og nei, det gjorde de ikke, innså jeg senere på hotellet - synd. 25 kilometer var gått, og varmen hadde nådd 28 grader her midt i byen, og det var på tide å legge inn hotellet mitt i google maps. Sagt og gjort, og bare 2,5 kilometer igjen av dagens kongeetappe, som totalt var på 27,5 kilometer. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg igjen?

Og her sto stolthet og til og med fedme på spill. For etter 300 meter skulle jeg møte dagens hardeste, dødeligste og mest irriterende stigning.
1,5 kilometer rett opp i himmelen i Vigo - eller rettere sagt 1,5 kilometer i varmehelvete i Vigo. En konstant stigning på 16-18 % fikk meg nesten til å koke over. Heldigvis, og ja heldigvis, var beina sterke nok til å bære meg til toppen, der jeg fikk skyllet ned det siste av elektrolyttdrikken min.

Nå var det bare ca. 500 meter nedoverbakke igjen før målstreken og den indre jubelen kunne bryte løs. Og det gjorde den med full styrke ca 4 minutter senere da jeg sto i hotellobbyen og tømte 2 coca-cola på null komma niks - depotene trengte å balansere igjen da jeg balanserte på randen av overoppheting i dag - Go Daw Vigo, her er jeg. Du (Vigo) har masse bakker, interessant og velbevart gammel og vakker arkitektur i overflod hvis du tar deg tid til å studere deg i sentrum, hvor jeg tok en liten ekstra ettermiddagstur bare for å gå den verste syren ut av beina etter dagens anstrengelser. I tillegg fant jeg en flott lunsjrestaurant, Cantina Argentina, som serverte noen himmelske emblanadas, som i sin tur ble skylt ned med rikelige mengder væske, 2 store fatøl - jammen følte jeg meg bra.

Redondela, 02.10.2023 (Dagens kilometerstand: 20,G6 - 25,265 skritt)
«Oops - I dit it again»...og igjen og igjen. (Britney Spears, 2000) Som om jeg ikke hadde fått nok og lært av gårsdagen - tydeligvis ikke. Pisken kom frem igjen og beordret meg til å forbedre min raskeste kilometertid på turens korteste etappe - målt i kilometer fra hotell til pensjonat, fra dør til dør. 14 kilometer skarpt, og det tok meg nøyaktig 2 timer, hvorav de første 3 kilometerne var konstante, men milde stigninger i Vigo. Vi skal høyere, ja vi skal enda høyere, helt til toppen sammen, pisken, min venn GPX-vieweren og jeg sammen. Og herfra var det stort sett flatt resten av veien med den vakreste utsikten over Vigobukten, som jeg gikk glipp av i går på vei inn til Vigo - heldig for meg ????

Alt, alt for tidlig i forhold til innsjekkingstiden min, skulle det vise seg, som så mange andre ganger før på turen. Rommet i det lille gjestehuset mitt var klart, og det samme var vaskemaskinen i 4. etasje med tilhørende takterrasse, der jeg kunne nyte varm kaffe og kjølig vann. Nå måtte lukten som hadde fulgt meg de siste dagene, fjernes en gang for alle, slik at den ikke ble en decidert ekkel følgesvenn på de siste fire dagene med fotturer.

Med maskinen godt i gang, er det tid for dagens refleksjoner og lærdom.
Og det var ikke hvem som helst som sto der. Det var tyske Sara igjen, som hadde reist tidlig hjemmefra Vigo for å sikre seg - også sårt tiltrengt - vasketid på gjestehuset. Nok en gang sendte jeg en takk til det gode benet ditt, og hun må vente en time til det er hennes tur.

Dagens lærdom:

Historien om lidelse og

Hamsterhjulet

Som tittelen antyder, er det mange som har et religiøst preg på denne turen - pilegrimer på vei til det katolske endemålet i Santiago de Compostela. Og jeg må innrømme at dette ikke er tilfellet for meg. Men én ting er jeg sikker på, og det er at alle her har sin egen lidelseshistorie, og noen oppdager den underveis. Det er bare et spørsmål om hva som utløser lidelsen - mentalt eller
fysisk.

For noen må det rett og slett være den tunge, tunge, tunge byrden som de bærer rundt på ryggen og i ryggsekken. Noen så tunge at jeg håper de mentale byrdene ikke står i forhold til de fysiske. Her er ryggsekkene så store og den resulterende gangen så smertefull at det nesten må være bevisst selvplageri for så å nyte frelsen ved å se den katolske katedralen i Santiago i det fjerne.
Og så er det andre hvis lidelseshistorie ligger i å piske seg selv konstant fra dag 1 og alle de 13 påfølgende dagene med vandring for deretter å oppnå sin (les: min...) frelse ved å hoppe av hamsterhjulet og fullføre en test av både fysisk og mental manndom (unnskyld uttrykket i disse
likestillingstider....) og komme hjem i superform og flere kilo lettere og en hel del klokere på seg selv. Og her var det igjen: «Aksepter den du er».

Og ja, jeg hoppet ut! Ut av hamsterhjulet, bare for å finne et nytt på veien. Hjemme har Helle og jeg en sang som er skrekksang nr. 1 og totalforbudt: «Livets gang» (Pensionistvisen) (Grethe Sønck og Volmer Sørensen, Cirkusrevyen 1980). Teksten og sangen er for oss den ultimate fellen i livet. Fellen og gjentagelsen av dagens dont, som du ikke kan unnslippe, og som du ikke gjør noe med selv. Og det brenner seg inn i kropp og sjel. Jeg hoppet ut og hoppet på Caminoen. For nå var det min tur til å ta grep og ikke bare gå meg vill i hverdagens «banaliteter» og dagens hamsterhjul i Danmark. Det var på tide å riste opp i mitt eget sinn. Og hva skjedde! Bare 9 dager inn i turen har hamsterhjulet stille og rolig funnet veien til meg og min Camino. Og her innser jeg at jeg og mange andre, tror jeg, trives med
forutsigbarhet, faste rytmer og daglige rutiner. De gir i bunn og grunn en følelse av trygghet, som er en av
hovedingrediensene i et godt liv. Vi blir rett og slett avhengige av vårt eget indre hamsterhjul, akkurat som jeg har blitt på denne turen:

Opp kl. 7.00 om morgenen

Frokost kl. 07.30 Avreise kl. 08.30

Samme tempo og litt til hver dag

Hils på de samme medvandrerne/kaministene hver dag, for eksempel Karl, Berit, Christina, tyskerne, nederlenderne og amerikanerne

Ankomst mellom kl. 10.30 og 13.00

Dusj og vask av tøy

Hvile i ½ time

Spis en lett lunsj

Rundtur i byen

Lesing og skriving

Middag kl. 20.00

I seng kl. 22.00

Hver f...... dag ????!!!

Så langt har jeg klart å gjenta dette mønsteret til nær perfeksjon hver dag, og hvis jeg er utholdende nok og gjør mitt beste, skal jeg nok klare meg gjennom de siste 4 dagene også. (PS: Merkelig nok kommer det helt naturlig. ....)
Kjære hamsterhjul - jeg er så glad i deg, og du trenger ikke å finne meg i Danmark når jeg kommer hjem. Jeg pakker deg trygt og godt ned i ryggsekken min og bærer deg hele veien med et smil om munnen.

PS: Siste leksjon i dag. Vaskemaskiner kommer nok aldri til å bli min kjernekompetanse - det lever jeg med, for den kompetansen er heldigvis ikke nødvendig i mitt hjemlige hamsterhjul - og her sender jeg igjen en liten takknemlig tanke til Helle.
PPS: Bare for refleksjonens skyld. Den første mannen jeg forlot på dagens rute, i Vigo sentrum, hadde på seg en svart t-skjorte med teksten: «Satanist tilbedelse» på ryggen........................................................ Kanskje det var en av Lisas disipler.

Pontevedra, 03.10.2023 (Dagens totale antall kilometer: 28,28 - 33 715 skritt)
618 - Ja, fangsten i dag var uovertruffen for en jeger som meg. Og nei, det var ikke 618 lerduer, fasaner eller villsvin som ble fanget, drept og spist på min tur i dag. Karl var nummer 366, Karls camino-venn nummer 367, Sara nummer 402 og Claudia (Schiffer) nummer 403.

PS: Spiste middag med Claudia i går - Schiffer, som jeg kalte henne. Da husker jeg navnet bedre ???? Alene og mamma på tur fra Leipzig med mann og 2 barn på 15 og 19 år hjemme, og igjen på perrongen for å bryte hennes hjemlige hamsterhjul. Og så tenkte jeg på Lucy igjen - jeg lurer på om hun fortsatt har diamanter i beina sine.... har ikke sett henne siden.

Fy søren, det var en god følelse å ha en dag med uavbrutt harejakt. Det er rett og slett jakten og mitt eget konkurranseinstinkt som gjør meg glad. Hvis det ikke er noe konkurranseelement, kjeder jeg meg rett og slett. Noen vil kanskje si at jeg er gal, og hva har Caminoen med konkurranse å gjøre? Er det ikke nettopp det motsatte som er hensikten? Langsom vandring og evnen til å finne indre ro. Noen vil til og med si at jeg bare har vanskelig for å hvile i meg selv - kanskje flykte fra meg selv.

Men her kom lærdommen min.
Å ta ut farten og konkurranseinstinktet mitt gir meg indre ro, tilfredsstillelse, jeg hviler i meg selv og har nesten en følelse av å sveve over åsene, fjellene og brosteinene i Nordvest-Spania. Jeg kommer definitivt til å fortsette med dette når jeg kommer hjem.
Jeg begynner også å forstå når syklister og Jonas Vingegaard forteller meg at beina deres blir bedre og bedre etter hvert som Tour de France eller Vuelta Espana skrider frem. Jeg har ikke helt klart å forstå det med hodet, men så er jeg så heldig at beina snakker sitt eget tydelige språk. Akkurat nå føles dette som min egen Vuelta Portugues/Espana i toppform - bare til fots. Og herregud, jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å leve det ut i så vakre omgivelser med smilende og nysgjerrige medvandrere på min vei.

Det er definitivt ikke siste gang jeg kommer til å gå langt og fort. Det er bare et spørsmål om hvor og når. Kanskje 100 kilometer på 24 timer, en
timer, en Mammutmarsj i København eller Dodentocht (dødsmarsj) i Belgia. Eller en ny Camino fra et nytt utgangspunkt - det vil tiden vise. Et nytt mål er satt, og jeg elsker å sette meg mål og ikke minst prosessen mot å nå dem.

Og her er min andre lærdom i dag, som har blitt enda tydeligere enn noen gang på denne turen. Det er ikke målet som rettferdiggjør prosessen. Det er prosessen som hedrer målet. Og på denne turen er det et fint snev av hellighet kombinert med flaks (å kunne) som fører deg trygt
mot målet i Santiago. Når man forstår å nyte prosessen - selv når det gjør vondt - desto større blir (forhåpentligvis) lykkefølelsen når målet dukker opp i horisonten. Jeg kjenner at jeg virkelig begynner å glede meg mer og mer til fredag når katedralen dukker opp i det fjerne.

Noen ytterligere refleksjoner om dagens tur er at her møtte vi virkelig de to bratteste/vanskeligste og lengste stigningene på turen vår, og til tider fikk jeg opplevelsen av at det nærmest var kø og klumper i trafikken opp fjellene. Årsaken var at de to portugisiske rutene (landruten og kystruten) ble slått sammen til én rute, og nå innser jeg at både antallet harer har økt betraktelig (noe som er bra for konkurranseinstinktet mitt), men noe av freden, roen og
idyllen har gått litt av fløyten. Men uansett, jeg plystrer fornøyd på vei til Mandalay.

Padron, 05.10.2023 (Dagens totale antall kilometer: 25.25 - 2G.530 skritt)
Det er dagen før dagen. Du vet, dagen før gavene pakkes opp og vi alle samles rundt det store bordet og nyter maten og hverandres selskap.
Jeg lurer på om det er slik det kommer til å bli i Santiago, der vi samler hele klassen, nyter hverandres selskap, et spansk måltid og tar en titt på den store gaven vår - blister....oh nei, Camino-passet - vi får se.

Men dagen før var også dagen da jeg fikk et kallenavn av de tyske og østerrikske caministaene (mitt nye ord for mine medvandrere) som jeg har hilst på, drukket kaffe med og smilt til når jeg har snappet dem opp en etter en på min vandring.

Det var Thomas - en vennlig middelaldrende tysker - som ropte etter meg da jeg passerte ham. Ja, jeg hadde bare ett mål for dagen i dag - nok en rekordtid for samlingen, og vet du hva? Rekordtiden overgikk meg, for jeg hadde også oppsamlet energi fra morgenen, siden vi måtte vente 1 time senere på frokost på hotellet, og derfor ikke kunne dra nøyaktig kl. 08.30, som de andre 11 dagene. Hamsterhjulet har ikke levd forgjeves.

Vi passerte nettopp Thomas og han ropte: «Hallo, du må din raske Arne være». Jeg svarte med. «Ja, das bin ich» og spurte etter navnet hans, da jeg ikke har snakket med ham før, men bare husker å ha hilst høflig på ham et par ganger tidligere. «Die anderen hat es mich erzählt....dine name». Jeg smilte og sa inni meg (MIP, MIP - som tegneserien og road runner på engelsk - og siden jeg heter Juul til etternavn og har gode bein, passer det navnet meg veldig godt....Hjulben????)

Og så var jeg borte, og etterlot meg bare en støvsky. Jeg vet at jeg overdriver litt, men det hjelper på forståelsen...! Omtrent en halvtime senere passerte jeg en kafé, og der var det noen tyskere og en ung mor og hennes 9 år gamle sønn, Jannes fra Østerrike. Og igjen ropte de: «Hallo, die schnelle Arne"). Jeg smilte og vinket til dem - og nei, jeg hadde verken tid eller lyst til å ta en pause.

Da jeg senere samme dag møtte dem igjen i Padron, fikk jeg vite at det var Jannes som hadde funnet på det navnet som nå var blitt mitt. Og hvis man legger ulik vekt på ordet «schnelle», kan det navnet ha ulike positive betydninger - og jeg tar dem alle med meg.
Men én ting går igjen og igjen på disse turene gjennom skoger, åkrer og små nordvestspanske landsbyer. Jeg savner de ville kystene i Portugal. De ristet virkelig i deg, og hvem trenger ikke en god risting en gang i blant.

Og litt ettertanke, læring og observasjon sent på ettermiddagen må også være med. BOOK ALLTID vandrerhjem, gjestehus, rom, hotell eller hva du vil bo på TIDLIG. Denne ettermiddagen var det nærmest panikk i Padron. Mange slet rett og slett med å finne et sted å overnatte - og
utenfor høysesongen. Så vilt det må være når det er høysesong. Jeg kan tenke meg at man må gå 10 - 20 kilometer ekstra bare for å finne overnatting og nærmeste sted å sove.

Fy søren, så heldig jeg er igjen at dette «stresset» ikke følger meg på denne turen: Lykke til i kveld jenter og gutter, jeg håper å se dere alle i Santiago i morgen.

PS: Jeg har alltid ønsket meg et annet navn enn Arne. Og nå har jeg kanskje funnet det, hvis jeg hadde vært fra Padron.
var fra Padron. «Ramon fra Padron» ... det ville høres ganske kult ut.

Santiago de Compostela, 06.10.2023 (Dagens totale antall kilometer: 31,47 - skritt 37,218)

DEN SISTE VANDRINGEN.
Dagen kan vakkert innrammes i to tekster og sanger: «Fly on the wings of love» (Brødrene Olsen 2000)
«We are the champions» (Queen, 1977)

Toget mitt gikk presis - som jeg elsker det - kl. 08.30 fra stasjonen i Padron, eller rettere sagt fra det vakre hotellet Pazo de Lestrove.
Den siste reisen med Camino-toget på «Orientekspressen» (forstått som en luksusreise og vakre opplevelser).
Der var de igjen - sommerfuglene, som lykkelig fløy rundt i magen og hodet og gledet seg til vår siste etappe og siste tur på en
overveldende og uforglemmelig reise. Jeg kan like gjerne
innrømme at jeg har felt flere tårer av lykke og takknemlighet og «rørthet» de siste fjorten dagene enn jeg har gjort de siste ti årene av mitt liv. Det hadde jeg virkelig ikke sett komme. Men jeg tar det med meg hjem som en gave for livet - en av de største gavene jeg noensinne har mottatt og
opplevd.

Jeg tror bare én gang tidligere i livet har jeg blitt så rørt på ferie, og det var for rundt 25 år siden, da jeg sto på toppen av et snødekt fjell for første gang.
Jeg sto på toppen av et snødekt fjell i Canazei i Italia og lyttet til Andrea Bocellis «Nessun dorma». Jeg får gåsehud bare av å tenke på det igjen, akkurat som da jeg så en av de vakre milepælene langs hele ruten min, med mindre enn 10 kilometer igjen av Caminoen.
Og for en tur jeg hadde i dag. Den krøp dypt inn under huden på meg. Fra start til mål møtte jeg bare smil, glede, klemmer og glød i alles øyne.
Vi visste alle at noe stort ventet ved enden av regnbuen. Turen i dag fløy rett og slett forbi med kjærlighet i overflod, og det fikk meg til å
til å smile og synge «Fly on the wings of love - fly baby, fly» - men bare for meg selv.

Og musikk har også vært en veldig fin følgesvenn på turen. Ikke fra I-phone, earpods eller annet teknisk utstyr. Den har bare fulgt meg i hodet fra dag én mens vi har gått kilometervis med board-walks langs den portugisiske kysten. Og ja, det var en sang som jeg startet hver eneste dag med

Jeg startet vandringen med: «Under the board-walks» (Drifters, 1964, og kanskje bedre kjent av ingen ringere enn Bruce Willis, 1987, også det året
Jeg møtte min elskede kone HELLE, som jeg har vært lykkelig gift med i 35 år, og som har vært med meg på hele turen i mitt hjerte og på telefonen????)
 

Flytur til Santiago, storby, folkemengder og mennesker, blandet med matlukt overalt. Forventningens glede viste seg å være vann i forhold til det som ventet meg og tusenvis av andre Camino-reisende.
Gjennom overfylte gater, enda flere folkemengder, vandring og inntrykk, rundt et hjørne og plutselig en åpning til plassen foran katedralen i Santiago de Compostela. Sluttdestinasjonen for oss alle, noen med 779 kilometer i beina og staver fra den franske ruten med start i Saint Jean Pied de Port, andre fra den portugisiske landruten med 237,7 kilometer og ikke minst meg selv og Camino-klassen min med 280 kilometer i beina fra den portugisiske kystruten.

Og så var det der igjen, igjen, igjen.... gåsehuden som kunne kjennes overalt og kan kjennes igjen mens jeg sitter og skriver disse ordene da jeg gikk inn på plassen foran katedralen. Synet av katedralen var rett og slett så overveldende at tårene kom ut av øyekroken, og om det bare var synet av katedralen eller også en stor porsjon stolthet, lettelse og oppsparte følelser fra hele turen som måtte ut, vet jeg ikke - men velkomne var de.
Og velkomne følte vi oss - alle vi som, med vår egen personlige og fysiske ryggsekk, hadde nådd slutten på vår reise og vårt personlige eventyr. Mens jeg satt på bakken og forsøkte å få fotfeste igjen og tørke tårene fra øyekroken, hørte jeg plutselig en gruppe begynne å synge: «Vi er mesterne, min venn, og vi vil fortsette å kjempe til siste slutt». Vi klarte det, alle sammen, på hver vår måte.

Aldri før har jeg sett og følt så mange mestere samlet på ett sted som her foran katedralen i Santiago. Dette stedet må rett og slett være det lykkeligste stedet i verden. For tenk på det, det er ikke bare i dag at torget syder av liv, kjærlighet og lykke. Det er hver eneste dag, 365 dager i året. I dag har 3442 av oss landet på Kjærlighetens torg.

Takk for kampen, takk for turen og i evig takknemlighet

Epilog 1 - Camino-klassen

Vel fremme i Santiago de Compostela og på vei til sengs, er det på tide med de siste refleksjonene rundt denne reisen.

Jeg trodde at Camino-klassen min var dannet fra dag én og sendt av gårde sammen de neste 14 dagene gjennom tykt og tynt. Her tok jeg så fryktelig og vidunderlig feil på samme tid.

Camino-klassen dannes underveis. Møtet med alle disse fantastiske menneskene fra hele verden blir plutselig til faste samtalepartnere, en kopp øl eller vin, en kaffe, en lunsj og noen ganger middag sammen. Her trodde jeg at jeg kunne holde meg for meg selv, men det kunne jeg heldigvis ikke - slik jeg er av natur.

Klassen min ble internasjonal, og klassen min ble, som så mye annet på denne turen, min egen personlige Camino-klasse.

Takk for at dere fulgte, ønsket velkommen og inviterte:

Rie og Jan (Danmark)

Hanne og Agnete (Danmark)

Berit og Christina (Danmark)

Carl (Danmark)

Monique og Leon (Nederland)

Laura og Chris (Colorado, USA)

Linda og Monika (Texas, USA)

Sara, Kristin og Claudia (Tyskland)

Melanie og Jannes (Østerrike)

Epilog 2 - Og klokere ble jeg....om meg selv ????

Mange spurte meg da jeg fortalte dem om min forestående tur på Caminoen:

«Kommer du til å få orden på livet ditt?»

«Kommer du til å tenke dypt?»

«Kommer du til å få større selvinnsikt?»

Til alle disse spørsmålene svarte jeg at jeg har full kontroll over meg selv, livet mitt og hvem jeg er. Jeg gjør det fordi jeg kan, og Helle har gitt meg lov til det. Jeg gjør det for å bryte hamsterhjulet og utfordre meg selv fysisk, komme i bedre form og som en sidegevinst gå ned noen kilo.

Mine tanker i dag og mine avsluttende refleksjoner og lærdommer fra denne turen er at jeg nok har tenkt mye mer enn jeg hadde forventet, og at jeg gjennom dette har fått mye mer selvinnsikt. Og jeg lurer på om det ikke også fører til at man blir enda bedre til å styre livet sitt enn man var før Caminoen.

De siste 3 og ikke ubetydelige tankene (for meg) som jeg vil dele er:

At jeg gjennom skriveprosessen og selve skrivingen av ordet kom mye nærmere meg selv og følelsene mine - wow, det hadde jeg ikke sett komme, og jeg anbefaler det på det varmeste.

«Aksepter den du er».

På Caminoen møtte jeg en mann med en ryggsekk som han hadde sydd på:

«Livet er en reise - ikke et kappløp».

På ryggsekken min burde det ha stått

«Jeg elsker utfordringer - og jeg elsker å kappløpe».

Da jeg var 15 år gammel, fikk jeg bare 11 i dansk rettskrivning. Det har irritert meg siden, for det var første og eneste gang jeg hadde mulighet til å få toppkarakteren 13. Det eneste ordet jeg ikke klarte å stave riktig, var: HARES! Jeg var overbevist om at læreren hadde sagt: Rooks. Og så stavet jeg det slik i stedet.

Jeg har jaktet på dem siden da, harene altså, og jeg kommer til å fortsette å jakte på dem resten av livet, så lenge jeg kan.